“Det var en julidag i 2006. Varmen hadde vært på grensen til det uutholdelige de siste ukene, men inne på et lite rom i korridorene til Sykehuset Buskerud satt jeg og kjente kulden bre seg i hele kroppen. Jeg kunne høre legen snakke, og jeg oppfatter så vidt at min mor slapp ut et kort, skjelvende sukk da ordet «fødsel» traff henne. For meg ble dette bare en lang rekke ord fra et sted langt, langt borte. Jeg kan huske at det ble snakket om begravelse, sorg og hvor viktig det var at jeg skulle se barnet mitt, mens jeg slet med å samle tankene og høre etter.
I mitt hode var det noen andre ord som ble avspilt om og om igjen, høyere, og mer ubarmhjertig enn noe av det andre. Legens ord, seks små, enkle og forferdelige ord som jeg aldri skal glemme.«Beklager, her er det ikke liv.”

2006 var et spesielt år for meg, det var året jeg skulle bli mamma. Den 18 juli 2006 kom Luca, min sønn, til verden.. til verden, men ikke til livet. Luca var dødfødt. Og hva med meg? Jo, jeg ble mamma, i hjertet.. En mamma uten barn, men verdens tommeste armer.

Når vi kom hjem fra sykehuset satt jeg meg ned og leitet rundt på nettet i håp om å finne en bok om det jeg hadde opplevd. Jeg var desperat etter å høre om andre i samme situasjon. Spørsmålene var så mange, og svarene var så få. Jeg fant ingen ting, på det tidspunktet fantes det ingen bøker om hva som skjer når et svangerskap går galt. Kontrasten til “jungelen” av svangerskapsbøker var enorm. For å gjøre en lang historie kort, siden høsten 2006 har jeg jobbet med Gyldendal forlag, for å lage en bok om dødfødsler og barn som dør like etter fødsel. Målet for meg har hele tiden vært å lage den boken jeg selv trengte. Etter snart 3 år er den endelig ferdig..

Boken, Det bor et barn i mitt hjerte, inneholder 10 historier om barn som dør ved livets start, og familiene som må fortsette livet uten de. I tillegg består den av 2 bidrag fra fagfolk, jordmor Synnøv Egenæs skriver om dødfødsler fra en jordmors perspektiv, og krisepsykolog Atle Dyregrov skriver om sorgen. Boken er skrevet av journalist Alexandra Beverfjord.
Målet med boka er å gi et realistisk bilde av den vonde, ensomme sorgen man opplever når man sørger over et barn ingen andre har fått muligheten til å bli kjent med. Men vi ønsker også å vise at livet blir godt å leve igjen, og all den kjærligheten og håpet man også opplever.

Om noen vil vite mer om boka kan de ta en titt på:

http://www.nogva.net/barnimitthjerte/

http://www.facebook.com/group.php?gid=61894889500

http://www.haugenbok.no/toppverk.cfm?kpr=2-1_1&cid=193781

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I natt hadde jeg et helt forferdelig mareritt.
Jeg drømte at jeg dro på kirkegården for å pynte graven, og oppdaget til min store overraskelse at graven var flyttet. Vi gikk bort dit graven var flyttet, hvor vi oppdaget at det gikk en gang ned under jorden og inn i en kjeller. Det var mørkt og støvete der, og plutselig jeg så jeg ham.. Min lille Luca lå der, rund og deilig, og levende.. Jeg løftet ham opp og holdt ham tett inntil meg, mens noen hvisket meg i øret «Han kommer til å dø snart, bare la ham ligge..»,, Det siste jeg husker før jeg bråvåknet var at jeg så ned på ham, studerte hver perfekte detalj, og kjente maktesløsheten spre seg med full kraft.

I hele dag har jeg vært preget av den samme maktesløsheten, og jeg har hatt en ekkel følelse i kroppen.
Nå, nesten 2 år senere har jeg jo kommet meg videre på et vis. De gode dagene er langt flere enn de dårlige, og jeg føler at livet igjen er godt å leve. Jeg tenker ikke like mye på Luca i det daglige lenger, selv om jeg bærer ham med meg i hjertet. Nattens mareritt kom derfor som en real bombe..
Skal det alltid være slik, at uansett hvor bra ting begynner å bli så ligger dette alltid og gnager i underbevisstheten? Skal det alltid være slik at jeg blir satt helt ut av drømmer, minner og tanker som kommer?
Og hva betyr denne forferdelige drømmen? Er det et uttrykk for dårlig samvittighet og maktesløshet? Dårlig samvittighet for at kroppen min sviktet, for at jeg ikke klarte å bringe ham levende inn i denne verden? Var det noe jeg gjorde galt? Dårlig samvittighet for at jeg har gått videre, for at jeg fortsatt ikke er like lamslått av sorg? Og maktesløsheten.. å se det livet man trodde man hadde komme styrtende ned rundt en mens man ikke kan gjøre noe for å stoppe det?
Jeg vet ikke..

I tiden like etter at Luca døde drømte jeg mye, alt fra at alle jeg er glad i døde på forferdelig vis, til at han ble revet ut av armene mine og forsvant.. Men det var da, når alt var så ferskt og vondt. Det er lenge siden sist, så hvorfor nå? Nå når alt begynner å gå så bra, arbeidet med boka har gitt med muligheten til å gjøre noe meningsfullt med det meningsløse, og jeg har nok å henge fingrene i med skole, mann og hus. Allikevel kommer altså dette tilbake når man minst venter det, og setter meg midlertidig ut av balanse.. Kan man egentlig bearbeide noe slikt 100%? Er det i det hele tatt mulig?

Nå skal jeg prøve å komme meg i seng, og håper at natten vil bringe mindre skremmende drømmer..
I morgen skal jeg ta meg en tur på kirkegården, for første gang på ganske lenge, og ta meg tid til å føle litt på det som kommer.. Jeg håper det hjelper, og at jeg klarer å finne tilbake den freden jeg trodde jeg hadde..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forbindelse med arbeidet med boka har vi reist rundt og møtt mange som har opplevd det samme som meg, å miste det umistelige.
Jeg er vanvittig imponert over disse menneskene, de er rett og slett nydelige mennesker, oppegående, sterke og reflekterte.
Men en ting som har slått meg underveis er hvor tabubelagt dette med sorg er..
Dette er tanker jeg har gjort meg før også, basert på egne erfaringer, men som har blitt forsterket av å høre om andres opplevelser.

Hvorfor har dette med sorg og død blitt så tabubelagt i vårt samfunn?
Hvorfor er vi så redde for å forholde oss til mennesker i sorg?
Sorg er i mine øyne en av de sterkeste og mest naturlige følelsene et menneske kan føle.
De aller fleste mennesker vil i løpet av livet oppleve sorg i forskjellige varianter både en og flere ganger. Og i sin sterkeste form kan denne følelsen være altoppslukende, den tar tak i en og fortærer en med hud og hår..

For meg føltes sorgen som en tyngde som lå på brystet mitt og presset.
Den var med meg når jeg våknet om morgenen til jeg sovnet på kvelden.
Den ble som en boble, som ble min lille, ensomme verden.
Jeg trodde at jeg taklet sorgen bra, men når jeg ser tilbake på det i dag så ser jeg at jeg gjorde jo ikke det..
Forholdsvis tidlig, rundt 2 uker etter begravelsen, begynte jeg å føle et press fra omgivelsene om å gå videre og bli "normal" igjen, Om dette presset virkelig var der, eller om det var mest i mitt hode, vet jeg ikke..
Men det førte ihvertfall til at jeg tok på meg en maske, en normal og smilende maske, og presset meg selv til å gå ut og møte verden. Når folk spurte hvordan det gikk, så ble mitt faste svar at "joda, det svinger litt opp og ned, men det går greit" etterfulgt at et smil.
Jeg følte så sterkt at det var dette folk VILLE høre, de ville ikke høre at jeg fortsatt slet.
Men jeg hadde det jo ikke bra.. Jeg klarte ikke engang å forstå at jeg noensinne ville kunne føle lykke igjen, samtidig som jeg smilte og forsikret folk om hvor greit det gikk.
"Ikke vær redd for meg.. jeg har det fint jeg!".
Alt jeg ville var at noen skulle tat tak i meg og riste meg, og si at "jeg vet at du ikke har det bra.. du har lov til å sørge! Sorg tar tid, og den tiden skal du få..".
Jeg ønsket så inderlig at noen skulle se forbi det falske smilet og den sterke masken, og se at jeg følte meg svak, redd og alene.. jeg ville så inderlig at noen skulle forstå.
Om noen gjorde det, så turte de ikke å si noe..
Hver eneste kveld satt jeg hjemme og følte at jeg holdt på å eksplodere.
Alt bygget seg opp på innsiden, og jeg hadde et vanvittig behov for å tømme meg, å snakke, gråte og vise hvor svak jeg følte meg.
All energi jeg hadde gikk med på å holde fasaden, så jeg hadde ikke noe overskudd til å finne ut av sorgen..
Dette førte igjen til at jeg til slutt traff veggen med et smell, og at jeg bare ville grave meg ned og holde meg for meg selv.

I dag, 1,5 år etter at Luca døde, så lever jeg fortsatt med sorg.
Og det tror jeg at jeg alltid vil gjøre..
Sorgen er ikke like intens lenger, jeg har gode perioder og jeg kan smile, le og føle lykke.
Jeg har lært meg å leve, til tross for sorgen og med den.
Men jeg har fortsatt stunder hvor jeg føler meg sliten over å alltid måtte ta hensyn til andre, fordi min sorg kan virke "støtende" på andre.
Jeg er sliten av å føle at jeg må forklare og forsvare at jeg fortsatt sørger over tapet av et ufødt barn.
Jeg blir så lei meg når folk ser rart på meg når jeg vil markere merkedager, at de tror jeg velter meg i sorg hvis jeg letter litt på sløret og snakker om Luca..
det er så sårt å føle at folk blir borte, fordi det er så vanskelig å forholde seg til at jeg har mistet et barn.. det er vondt når folk jeg har kjent lenge aldri nevner Luca, i frykt for å måtte tenke på noe ubehagelig eller fordi de ikke vil rippe opp i ting.
Man kan ikke rippe opp i et sår som allerede er åpent..
Jeg tenker på Luca hver eneste dag, og for et mammahjerte er det bare godt å høre at andre husker ham.

Så mitt spørsmål er da, hvor lenge har jeg lov til å sørge over barnet mitt?
Selvom jeg fortsatt sørger, savner og elsker, så betyr ikke det at jeg holder på å bli gal eller at jeg graver meg ned i sorg.
Jeg ser fremover, jeg har et godt liv.. men jeg har også en sorg, et hull i hjertet mitt som aldri vil bli borte.
Jeg har båret kisten til mitt barn, og senket den i jorden.. er det rart at jeg trenger tid for å finne fotfeste igjen?
Hvorfor er mine tårer, mine tanker, mitt behov for å huske babyen min, så vanskelig å forholde seg til?

En sorg kan aldri bli større enn kjærligheten man følte før sorgen, og kjørligheten til et barn er så uendelig stor.. Hvorfor er det da så rart at sorgen også er stor?

Hvorfor kan ikke mennesker i sorg få lov til å gjøre det som er riktig for de, uten at andre skal komme og lure på om en holder på å bli helt rar.
Jeg syntes ikke det finnes noe slikt som en unaturlig sorg.. Det viktige for meg er at mennesker i sorg får gjøre de tingene som er riktig for de, de tingene som gjør at sorgen blir levelig, uten at andre skal dømme. De må få lov til å sørge så lenge de vil, om det er kort tid eller lang tid.
Om man vil støtte og hjelpe, så hjelper det ikke noe å prøve å dytte folk videre..
Gi de tid, gi de støtte og ha tid til å lytte. Det skal så uendelig lite til for å bety mye for et menneske som har mistet en av sine kjære..

Til slutt vil avslutte med et dikt, som jeg har lest utallige ganger, og som lever i hodet mitt hver eneste gang jeg møter noen som lever med sorg.. uansett om det er sorgen over et barn, eller sorgen over en annen som stod en nær.
Takk for at du tok deg tid til å lese.

Stopp alle klokkene, legg telefonen død.
Gi hunden et saftig ben så den ikke begynner å gjø.
Bring pianoet til taushet, slå dempet på tromme,
bær ut kisten; la de sørgende komme.

La flyene kretse i kveldens glød.
La dem skrive på himmelen: Han er død.
Svøp duene i hvite bånd.
La politimennene gå med sorte hansker på sin hånd.

Han var mitt nord, mitt sør,mitt øst, mitt vest.
Han var min glede i hverdag og fest.
Han er i min dag og i min natt, han er mine ord og min sang.
Jeg trodde kjærligheten ville vare evig. Jeg tok feil den gang.

Hva skal vi med stjerner nå? Bare gjem dem vekk,
pakk månen ned og legg solen i en sekk.
Hell havet ut og hugg skogen ned.
For nå kan intet gi meg fred..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter en lang periode hvor det føltes som om alt jeg gjorde i Lucas minnehage ble helt feil, så kan endelig med hånda på hjertet si at jeg er fornøyd med hvordan det ser ut der. På Allehelgens dag, 4 november, dro jeg og kjæresten opp og pyntet. Vi kjøpte roser, røde for kjærlighet og hvite for uskyld, tente lys og pyntet med granbar. En liten granbarkrans hadde vi også med.

Jeg liker ikke å være på graven på vinteren.. Det ser så fryktelig kaldt ut, og jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at det må være forferdelig kaldt å ligge der nede. Lucas gravstein rager jo heller ikke veldig mange meter over havet, så allerede nå føler jeg litt på at den muligens kommer til å forsvinne under et hvitt teppe av snø. Heldigvis ligger graven under høye trær, så greinene beskytter den litt.. men noe snø kommer det nok allikevel. Jeg har ingen problemer med å se meg selv der opp med lett panikk og en spade, for å grave steinen frem. Det er utrolig hva slags bekymringer man skal pådra seg iløpet av et liv..

Men alt i alt, snøen har ikke kommet ennå, og jeg får ta det problemet som det kommer.
Akkurat NÅ er jeg fornøyd. Lysene brenner så vakkert, og granbaren gjør at det ser litt mer lunt ut. Det gir en underlig type fred og lykke, og stå der oppe og føle at “ja, dette ble fint..”. En ting er sikkert, jeg sover bedre om natta nå.. Vel vitende om at plassen til min lille gutt er så fin som mamma kan gjøre den..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det gikk ikke mange dager etter begravelsen før jeg begynte å tenke tanken om at jeg ville ha et varig minne om Luca med meg. Mitt valg falt til slutt på en tatovering. I tillegg til å gi et varig minne, så var det noe med det faktum at en tatovering gir en fysisk smerte som føltes riktig. Alt var så vondt psykisk, at å føle en fysisk smerte faktisk var en befrielse.. Alt jeg visste når jeg dro inn til studioet var at jeg ville ha håndavtrykket til Luca med i tatoveringen. Dette ble min måte å vise at han bokstavelig talt har rørt ved meg, at han alltid vil være med meg og nesten et bevis på at han i det hele tatt har vært her.

Tatovøren som møtte meg var en utrolig hyggelig og dyktig mann. Når han skjønte hva slags tatovering det var jeg ville ha, så kom han og spurte om vi kunne snakke litt før vi begynte. Han syntes tatoveringen, og tanken bak var flott, og han ville gjerne vite mer om Luca. Vi ble sittende å snakke en times tid, om alt som hadde skjedd og Luca. Det ble en fin opplevelse, det var godt å oppleve at en fremmed ville høre om min lille gutt, ikke bare gjøre en jobb. Hele dagen føltes nesten som en slags renselse, uansett hvor rart det høres. Når jeg gikk ut derifra føltes det som om jeg la igjen flere kilo med vonde tanker og følelser bak meg.

I dag, 1 år senere, er jeg veldig glad for at jeg valgte å ta denne tatoveringen. Det føles godt å ha den lille perkte hånda hans med meg. De fleste som i utganspunktet var skeptiske, syntes i dag også at den er veldig fin, og veldig riktig. Men jeg møter jo selvfølgelig også enkelte som er skeptiske. Et spørsmål jeg har møtt flere ganger er “Hvordan orker du? Blir ikke det en evig påminnelse? da kan du jo aldri glemme?”. Vel, det er ikke slik det fungerer.. jeg glemmer aldri, uansett. Det er ikke sånn at jeg våkner om morgenen, ser meg i speilet, ser tatoveringen og tenker “åh søren, det hadde jeg glemt!”. Luca er med meg, hver dag, i hjerte og tankene mine.. tatoveringen er en måte å vise dette fysisk. Det var i min kropp han levde, det var i min kropp han døde, og på min kropp vil en liten del av ham alltid være like synlig, som han er i mitt hjerte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvor forandret de små tingene i livet mitt har blitt etter at jeg mistet Luca..
Det er så mange små ting som man tidligere ikke engang tenkte over, eller tok for gitt, som plutselig har fått en helt ny betydning.

Den ene tingen jeg har fundert litt på er hvor normalt og naturlig det har blitt for meg å snakke om graver, død og kirkegård. Jeg som knapt nok satte min fot på en kirkegård på 25 år..
For meg var en gravstein bare en stein, jeg følte ikke et behov for å oppsøke graver. Det betydde ingenting for meg, de som lå der var uansett med meg i tankene, graven var bare et sted. Jeg visste faktisk ikke engang nøyaktig hvor på kirkegården oldemor lå, før Luca døde.
Om jeg var en tur på kirkegården, så var det i forbindelse med en begravelse, eller fordi bestemor eller andre eldre slektninger mer eller mindre dro meg med for å stelle en grav.
Jeg hadde ikke så mye som plantet om en potteplante, og langt mindre planet en plante i jorda ute.
Døden var noe fjernt, og jeg hadde aldri sett et dødt menneske.
Når farfar døde valgte jeg å ikke være med på syningen, fordi jeg var redd for at han skulle se annerledes ut.. ikke ekkel, men annerledes. Jeg ville huske ham som han var når han levde.
Religion, åndelighet, om det finnes et liv etter dette, var noe jeg syntes var spennende teoretiske diskusjoner, men ikke noe jeg hadde et behov for å ta stilling til..

Så kom Luca inn i livet mitt, og alt ble snudd på hodet.
Jeg husker hvor utrolig redd jeg var for å se ham første gangen..
Døden var jo noe skummelt, noe ukjent, og tanken på at mitt første ordentlige møte med døden skulle komme i form av min egen sønn, var helt forferdelig. Jeg som ikke engang hadde sett en prematur baby, skulle plutselig se en død prematur baby, min baby.. Det første jeg så av Luca var en perfekt liten hånd, og det blåste bort hvert eneste gram av tvil og redsel. Selvfølgelig skulle jeg se. Og han var jo bare fin, ikke skummel eller rar, bare en perfekt liten gutt som så ut som han sov.
For 1,5 år siden var tanken på å se et dødt menneske, skummel, ekkel og rar.
I dag skremmer ikke døden meg i det hele tatt.. Når jeg i dag ser bilder av min sønn, eller andre små barn som har vandret over til den andre siden. så ser jeg ikke lenger et døst barn.. Jeg ser et nydelig barn, et høyt elsket barn, med særtrekk og personlighet.
Det har på en måte blitt helt naturlig, trist selvfølgelig, vondt, men ikke rart eller unaturlig. De er jo så vakre, hvordan kan et perfekt lite barn være skremmende?
Jeg må til tider nesten anstrenge meg for å huske og forstå at slike ting kan være skremmende og rart for "resten av verden". Det at noen kan finne dette rart eller skremmende, har blitt rart for meg.. selvom det ikke er mer enn 1,5 år siden jeg selv var en av de.

Kirkegården har også blitt et nytt sted for meg.
Jeg som var skrekkslagen når jeg fikk brev om at jeg var festeeier på Lucas grav.. selvfølgelig er jeg jo det, men tanken på at en grav var mitt ansvar, i så ung alder, var skremmende. Ansvaret føltes både tyngende og skremmende.
Nå tar jeg meg selv i å rusle rundt og titte på graver. Å se en flott stein, eller en grav som er stelt, gjør meg glad. Jeg vet jo hvor mye kjærlighet som ligger bak hver stein, hvert ord, hver blomst og hvert tente lys. Å se en forlatt og glemt grav, gjør meg tilsvarende trist. Julaften og Allehelgen, med kirkegården badet i lys, er noe av det vakreste jeg kan tenke meg.
Jeg som tidligere ikke kan huske å ha lagt merke til en barnegrav, kan nå legge merke til en på et par meters avstand.
Jeg har til og med begynt å legge merke til dødsannonsene i avisa.

 Jeg tilbringer timesvis med å finne ut av hvilke blomster som passer til hvilken årstid. Butikkene har plutselig blitt skattekammer, og skattene er engler, lykter og bamser, som kanskje kan passe til graven eller minnehylla.
Tanker om religion, åndelighet, engler, og livet etter døden, tar plutselig opp en stor del av livet mitt.
Selv ordene har forandret seg, englebarn, minnehager, englegård og mange andre, var ord som tidligere ikke fantes i mitt ordforråd.
I dag er de like naturlige som resten av de dagligdagse ordene.

 På Allehelgen satt vi i bilen etter å ha pyntet, og bare så på kirkegården.
Det gikk plutselig opp for meg at denne graven, kirkegården og ansvaret for graven, er noe som skal være med meg i lang tid fremover.
Jeg skal bruke utallige timer på å plante og vanne, det skal brenne en hel masse lys og jeg skal ha utallige timer med bekymringer om alt fra snø til visne blomster.
Dette lille stedet vil også bli en del av livet til min fremtidige barn, det er noe som kommer til å føle oss lenge..
For meg var det en ganske overveldende "oppdagelse".
Jeg vet hvor jeg med all sansynlighet kommer til å oppholde meg så godt som hver 18 Juli i mange år fremover.

Jeg har på en måte slått meg til ro med det, og gjort det hele til en del av mitt liv. En del som ofte kan gi meg ro og trøst.
Men samtidig så er det overveldende.. så varig, så permanent.

 Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg er bare forundret over hvor mye som kan forandre seg på så kort tid.
Og jeg er litt sliten, sliten av å være "unormal", og hele tiden måtte minne meg selv på at å snakke om slike ting som for meg er naturlig, kan virke støtende på andre..
For når alt kommer til alt, hva er egentlig normalt? Døden er en naturlig del av livet, og det er noe de fleste må forholde seg til i løpet av et langt liv.. Det unormale i min situasjon er at jeg har opplevd disse tingene tidligere enn de fleste. De fleste av oss vil vel også se på det som unaturlig at en mor og en far må begrave barnet sitt. det er sant, men når det uvirkelige først skjer, så er det ikke så mye man kan gjøre, annet enn å prøve å fortsette livet så godt man kan..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig var gravsteinen ferdig.

Vi har brukt lang tid på å finne den riktige steinen, og enda mer tid på å finne de riktige ordene. For oss ble det riktig å bruke en naturstein, en stein som har en betydning for oss.. Denne steinen kommer fra gården til Lucas morfar, en går som har vært i vår familie i genrasjoner, og som Luca en dag skulle ha tatt over.. om han bare fikk vokse opp. Men ting ble jo ikke slik.. Derfor valgte vi å bringe en liten del av familiegården til minnehagen hans istedet.

Jeg gruet meg så lenge til å sette i gang med gravsteinen, når den er ferdig er det liksom ikke så mye mer jeg kan gjøre for min lille gutt.. Og det er vel et mammahjertes store skrekk. Men, når vi først kom i gang var det uendelig viktig at steinen skulle bli fort ferdig, helst i går. Ventetiden ble lang, den virket mye lenger enn de 8 ukene det egentlig tok.

Så, en dag sent i september, stod den plutselig der.
Liten og fin, med de små hvite fuglene og våre ord..
Med min lille babys navn hugget i stein.
Så fin, men så endelig.. så skremmende endelig.
Om noen hadde sagt til meg at jeg en dag skulle stå og glede meg over en gravstein, mitt BARNS gravstein, så tror jeg hadde henvist de til nærmeste psykiatriske sykehus.

Allikevel stod jeg der, og kjente på både gleden og forundringen..
Gleden over at steinen endelig er ferdig, undringen over hvordan livet har blitt.
Og til slutt kom sinnet. Det var jo ikke slik det skulle bli! Jeg skulle ha vært hjemme med en liten gutt, jeg skulle ha opplevd våkenetter og bleieskift.
Istedet har jeg i en alder av 26 år plutselig blitt festeier på en grav, og mamma i hjertet.. men ikke i praksis.

Steinen har på en måte blitt manifestasjonen av det urettferdige og det enorme tapet vi må leve med. Og det er ikke mange ganger jeg føler meg så alene som når jeg er på graven.
Verden stopper liksom opp, og det er vanskelig å se for seg at man skal klare å leve et langt liv med en slik baggasje.
Samtidig er jeg gald for steinen, for at vi har gitt Luca en stein som betyr noe.

Søndag 4 November er det Allehelgensdag, dagen for å minnes de døde.
I fjor ble vi invitert til en spesiell minnegudstjeneste for de som hadde dødd i 2006, men jeg klarte ikke å gå. Jeg endte opp med å sitte gråtende på badet i 2 timer.
Dette er noe jeg angrer på i dag, så i år skal vi opp på graven og tenne lys på denne dagen.
Jeg skulle gjerne ha pyntet graven kjempe flott, men jeg klarer ikke..
Jeg har rett og slett kjørt meg fast.
Uansett hva jeg gjør der, føles det ikke riktig.
Blomster, engler, bamser.. alt blir feil.
Jeg går i blomsterbutikker, men finner ikke noe som passer.
For hvordan kan man egentlig finne en blomst som passer til en barnegrav?
Hvordan kan jeg finne en blomst, en engel, en bamse, som kan vise hvor uendelig høyt elsket min lille baby er?

Jeg vet at jeg en dag vil komme meg over denne kneika, og at jeg en dag vil klare å pynte graven slik jeg vil ha den igjen..
I mellomtiden lever jeg på de gangene jeg kommer opp dit og ser at andre har vært der og tent et lys. Mennesker som på eget initiativ tar turen opp og tenner et lys for Luca.
Jeg vet ikke engang hvem alle disse menneskene er, men de betyr ubeskrivelig mye.
Jeg vil derfor oppfordre alle til å tenne et lys for sine kjære på den andre siden, på allehelgensdag. Enten på kirkegården eller hjemme.
Et lys i mørket kan bety mer enn man tror..
Her kommer ihvertfall lysene til å brenne, for vår lille Luca og for alle andre som er høyt elsket, og dypt savnet..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går var jeg i et møte med forlaget, og nå har vi endelig fått den forfatteren vi har ønsket oss til boka. Arbeidet med boka begynner for fullt denne høsten, og om et år er boka klar for lansering. Din bok Luca..

Jeg sitter her med et hav av forskjellige følelser nå.. På den ene siden er jeg så uendelig takknemlig for at jeg har fått denne sjansen til å gjøre noe positivt med mitt livs mareritt. Det har gjort godt for mammaen din Luca, å få gjøre noe, ikke bare sitte og tenke på alle tingene jeg aldri fikk gjøre. Jeg gleder meg til å komme i gang, og jeg er spent på resultatet, og ikke mins hvordan boken vil bli mottatt på markedet.

Samtidig er jeg så uendelig vemodig.. Rett og slett fordi jeg vet at jeg med glede ville byttet bort alt dette, bare for å få litt mer tid med deg. Hadde du vært en aktiv liten 1 åring i dag, så hadde jeg ikke engang tenkt på å lage en slik bok.. Noen ganger tar jeg  meg selv i å tenke at NEI, dette er ikke riktig.. det er jo ikke slik det skulle bli.. Jeg vil være praktiserende mamma, ikke sitte her og lage bok og mitt barns død. Mer enn noe annet vil jeg bare være som alle andre mødre, jeg vil være lykkelig og sliten, med barnet mitt hos meg.

Jeg prøver å ikke la disse tankene komme så ofte, for jeg vet innerst inne at jeg er utrolig heldig som har fått sjansen til å gjøre noe positivt med din lille tur inn i vår verden. Uten deg hadde det ikke blitt noe bok, og tanken påat du og ditt liv kans hjelpe andre er god. Tiden din her ble så altfor kort, men ingen kan si at livet ditt ikke betydde noe.

Lille, umistelige gutten min, kan du se oss? 

Er du stolt av mammaen din og boken som kommer? 

Har jeg klart å gjøre det beste ut av den lille tiden vi fikk låne 

deg? Jeg håper lille venn, jeg håper..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en kvinne på 26 år, som bor på Østlandet.

i Juli 2006 opplevde jeg det store marerittet, min førstefødte sønn, Luca, 

døde i magen i svangerskapets 7 måned.

Denne bloggen er basert på en "englemammas" tanker, følelser, erfaringer

 og råd.

Det vil være litt om det å leve med den "ensomme sorgen" og hvordan 

hverdagen arter seg når man har et barn for lite.

Denne bloggen er også dedikert til Luca, til hans liv, til hans død, menneskene som elsker ham og må leve med sorgen og savnet.. 

kort sagt, Lucas historie. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjære Gud, la dem huske at

i dag er det en spesiell dag.

La dem forstå at minnene ikke blir borte.

Velsign dem med ører til å høre med

Og hjerter som bryr seg.

Få dem til å lytte mens jeg deler.

Vern dem slik at de aldri vil kunne oppleve min smerte.

Hjelp dem til å hjelpe meg med å forstå at mitt barns liv ikke var forgjeves.

Hjelp dem å huske, kjære Gud,

at jeg ønsker at mitt barn var her slik at vi kunne feire.

Til å forstå at jeg fremdeles føler nærhet til mitt barn.

Til å se bak smilet og ordene «jeg har det bra».

Kjære Gud, la bare en av dem huske

At i dag er en spesiell dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende